Jeg springer – og om jeg hadde hatt hestehale hadde den stått rett ut! Det er så mye å rekke. Så mye å ordne. Familie, tre store barn, mann, jobb, venner, hus og heim – mulig du vet hvordan det er! Jeg kjenner at jeg ikke har helt kontrollen over min egen timeplan. Og jeg liker det dårlig!

Av Linda Andernach Johannessen

Det verste er at jeg blir et dårlig eksempel for de som vokser opp i huset mitt.  Jeg vil så  gjerne vise dem en annen vei, en vei der jeg peker på den velsignelsen stillheten kan være, hvilken glede det kan gi å ikke produsere noe som helst. Så samtidig med at jeg forsøker å tone ned prestasjonsjaget de kjenner på, roper livet mitt høyere: Spring fortere! Gjør mer!

I det jeg kommer hjem – er innom et par timer før jeg skal ut igjen på et møte – ser jeg et av barna sitter med  nesa i skolebøkene og forbereder seg på eksamen. Det er ikke første gangen; hun er iherdig. Og det er vel og bra. Men noen ganger tenker jeg at iherdigheten er i overkant stor; kravene de unge har til seg selv er så utrolig strenge.

Det viser også resultatene fra en UNGdata spørreundersøkelse om norske ungdoms levekår. Den forteller at de unges ambisjonsnivå er skyhøyt og at forventningene deres til seg selv om mulig er enda høyere. (www.ungdata.no)

For å hjelpe de unge til å takle dette presset har noen ungdomsskoler begynt med stressmestering som et eget fag, og har bl.a. tatt i bruk yoga for å hjelpe de unge til å få bedre kontroll med sin egen hjerterytme. Unge mennesker må lære å puste på nytt! Og i det jeg skramler med middagskoking, tenker jeg: ”Hva er det for et samfunn vi har skapt? Hvor har de unge det fra?”

På en måte kan man si at det er en god ting at skolene har tatt tak i dette. Men hadde det ikke vært bedre om vi gikk til roten av problemet, heller enn til symptomene? Hva om vi i stedet lærte oss og de unge å omfavne oss selv og livet vårt på en mer anerkjennende måte, at vi så bekreftende på oss selv i speilet med et blikk som sa: Du duger! Du er god nok!

Fortsatt i farta tenker jeg et hakk lenger: Hva om jeg i større grad klarte å etterleve det Jesus tilbyr? Han sier: ”Linda, slapp av! Ikke bekymre deg!  Hva tjener det til? Kan det forlenge livet ditt med en eneste time?” Naturligvis ikke!

Når jeg leser om elever som har behov for å lære å puste på nytt, tenker jeg:  Hvordan har vi klart å vise de unge en så gal vei? Hvis jeg for alvor tror på det jeg gjør – og det gjør jeg jo – hvorfor viser jeg ikke tydeligere at Jesus faktisk setter ting i livet i rett perspektiv?

Hans tilbud til deg og meg er: Strever du, kan du komme å be om hjelp! Han tilbyr både hvile og hjelp til å bære! Og der, i hvilen, når jeg kommer nærmere både meg selv og min Skaper, blir jeg bekreftet for den jeg er, ikke for hvem jeg burde være, eller hva jeg presterer. Når jeg hviler med hele min tyngde på den måten, gir det meg muligheten til å puste med magen.

Av og til klarer jeg å det gi fra meg: kontrollen, kalenderen, avtalene, strevet… og jeg erfarer at det finnes et sted uten krav, et sted der jeg kan puste med magen og være fri. Der jeg slutter å sammenligne min egen innside med andres utside, der jeg bare kan være.  Der jeg kan ta imot det viktigste: Jeg hører til! Jeg er elsket – av Gud selv – og av meg selv!  Og jeg tror faktisk pausene skal tas først – før jobbingen og strevet – slik at vi har noe å gi videre.

Hva med å begynne akkurat nå? Fem minutter med ingenting, uten planlegging eller bekymring. Fem minutter hvor du bare lytter til deg selv og den Gud du tror eller ikke tror på. Og så kan du gjenta denne øvelsen til samme tid og samme sted i morgen. Jeg vil gjøre akkurat det, akkurat nå. 5 minutter har jeg tid til…