Hvordan står det til med dere da? – Og hvordan går det med barna? Det er lenge siden vi har sett dem i menigheten …» Du kjenner på tyngden av spørsmålet, og svarer sånn passe unnvikende. «Jo da, det går bra med barna …» Men inni deg kjenner du den sviende følelsen: Du har barn som ikke vil. Du har prøvd å formidle tro og kristne verdier og har prøvd å få dem med på kristne møter, men har gitt opp.

Av Jorunn Singstad Djupvik

Det er kanskje ingen områder som det er så vanskelig å snakke om, som det vi strever med i forhold til våre egne barn. Selv om vi deler mye med vennene våre, blir det ofte ekstra vanskelig når det kommer til familiens åndelige liv. Årsaken kan være at det berører oss på vårt aller mest sårbare – foreldrerollen i møte med det troen. Begge områder kan være utfordrende, og vi kan streve med å stå klippefast. Og det er vanskelig å snakke om det, ja, for mange er disse områdene mer private enn seksuallivet. Samtidig har vi lett for å føle at både barneoppdragelse og barnas tro er vårt eget personlige ansvar, og vi bærer på skyldfølelse hvis noe går galt.

Hva skal vi gjøre?

Hva skal vi gjøre når barna våre ikke vil delta i det kristne fellesskapet? Det aller viktigste vi kan gjøre er å lytte. Hvorfor er barna våre motvillige? Har de opplevd noe spesielt? Er det ting de ikke forstår, eller ting de reagerer på? Kanskje de føler de har blitt pådyttet en tro og et fellesskap som de ikke føler tilhørighet til? Eller kanskje de rett og slett bare opplever det hele som kjedelig? Det kan være mange årsaker til at motviljen har kommet og det er mange omstendigheter som spiller inn, både indre og ytre. Vi som foreldre må regne med motstand og motvilje fra barna våre i perioder. Hvordan vi skal reagere, avhenger av omstendigheter og utgangspunkt. Det kan være farlig å øve for mye press på barna. Da kan de gå helt i vranglås. De må oppleve at vi lytter og tar dem på alvor. Vi må strekke oss langt for å ta vare på den nære og tillitsfulle relasjonen. Uten den, blir det vanskelig å få til en fruktbar dialog med barna videre. Men det er også viktig ikke å gi opp for lett. Mange har erfart at ved å få snakket ordentlig om tingene, har de fått løst opp i situasjonen og har funnet en vei videre. Vi kan lett bli så redde for å øve press at vi slipper fullstendig tak i saken, og da kan vi fort havne i den andre grøfta: Å bli for utydelig.

Det finnes ingen oppskrifter for tro på hjemmebane, ingen metoder eller trylleformler som garanterer suksess. Selv om forskning viser at du er dine barns viktigste religiøse påvirkning, betyr det ikke at det hele er opp til hvor flink eller helhjertet du er. Det fører ingen vei å klandre seg selv for det en har gjort eller har unnlatt å gjøre. Vi lever i en verden hvor mye kan skje både med oss og barna våre. Troen og livet vårt er utsatt for et stadig press og en kamp fra krefter som vil hindre oss. Da Jesus døde og sto opp igjen, seiret han over disse kreftene. Å være foreldre er et partnerskap med Gud – han som har vunnet full seier!

Alle har ulik trosvei!

Vi har alle ulik trosvei. Noen kommer til tro tidlig, og har en klippefast tro gjennom hele livet. Andre har en mer brokete vei, og trenger mer tid og modning før de er klare for å gi livet sitt til Gud. Og noen har rett og slett for mange spørsmål og stengsler til at de greier å gi seg helt over før helt på slutten av livet. Men Gud ser det hele, og han elsker hvert eneste menneske høyere enn vi kan fatte. Hans omsorg for barna våre er langt større enn vår egen. Han kjemper for hver enkelt av oss, og slutter aldri å kalle på oss og på barna våre. Barneforkynner i Misjonskirken UNG, Viggo Klausen, har sagt: Historien er ikke ferdig fortalt. Den fortsetter til og med etter vår levetid! Det vi delte med barna, det livet vi levde, og våre bønner virker fortsatt i barna våre resten av deres liv.

Det er Gud som skaper tro

Når jeg leser i Bibelen, blir jeg stadig fascinert av den måten Jesus møtte mennesker på.

• Han helbredet sykdom
• Han ga råd om fisking
• Han gikk på vannet
• Han stillet storm
• Han gjorde vann til vin
• Han mettet fem tusen menn (– og sikkert like mange kvinner og barn) med fem brød og to fisker
• Han vasket skitne føtter
• Han ble venner med dem som ingen andre likte

Han gjorde mange ting som i utgangspunktet kanskje ikke virket så «åndelige», men de fikk allikevel evig verdi. Ikke minst brukte Jesus tid sammen med mennesker. Han oppsøkte dem på deres hjemmebane, og viste omsorg for det de var opptatt av. Han våget dessuten å si sannheten uten å legge fingrene imellom. Han kjenner hvert menneske ut og inn, og vet akkurat på hvilken måte han skal møte oss for at vi skal komme til tro og vokse i troen.

Jesus kjenner også barna våre ut og inn, og vet hva de trenger. Det viktigste vi kan gjøre, er derfor å bære barna våre fram for Jesus slik at han kan røre ved dem (Mark 10,11) Det gjør vi ved å be for dem, og å søke råd hos Jesus. Han vil gi oss visdom og hjelp til å finne gode måter å dele tro på. For det er jo ikke våre ord og aktiviteter som skaper tro. Det er Gud. Når vi er i forbønn for barna våre, er Gud nær og Den hellige ånd er virksom. Og sier vi ja til å tjene Gud i våre hjem, bruker han oss, selv om vi ikke merker det selv. Men det er et faktum vi alltid må akseptere: Alle har en fri vilje! Til syvende og sist er valget deres, og bare deres…

 

Jorunn Singstad Djupvik jobber som redaktør, forfatter og bibelinspirator i Bibelleseringen. Hun er blant annet redaktør for bibelleseplan og aktiviteshefte for barn og familie Alfa super og har vært redaktør for «Foreldreboka» og «Foreldreskolen». Hun reiser også rundt i hele landet og holder også kurs og foredrag om tro på hjemmebane. Hun er mor til tre og bestemor til fire.