Jenta mi elsker animasjonsfilmen Inside out. I filmen har grunnfølelsene glede, sorg, sinne, frykt og avsky blitt til egne, fargerike karakterer. Følelsene jobber iherdig inni hodet til ei jente som rives ut av det trygge og må flytte til en annen kant av landet. Filmen hjelper barn og voksne å bli bevisste egne følelser på en spennende måte.

Av: Odd Ketil Sæbø

 

Det er ikke selvsagt å ha god kontakt med følelsene i oss. Men det er viktig – i relasjon til oss selv, til
hverandre – og til Gud.
Registeret vårt av følelser kan være større enn de fem i filmen, alt ettersom hvordan vi skjelner
mellom følelsene og definerer dem. Det er vanlig å snakke om også andre grunnfølelser, som
interesse, skam, misunnelse, skyldfølelse og ømhet. Hvis jeg ser for meg også disse følelsene som
fargerike karakterer inni hodet mitt, begynner det å bli ganske kaotisk der inne!
De fleste små barn er mye mer umiddelbare enn jeg. De lever faktisk langt på vei med innsiden ut. De
uttryker sorg, glede, sinne og interesse mye mer spontant og åpent enn jeg gjør. Men når barnet
begynner å se seg selv utenfra og styres mer av også andres forventninger, kan det miste mye av
denne åpenheten. I noen situasjoner er det lurt å ikke uttrykke følelser spontant. Men det er skadelig
når barnet mer gjennomgripende mister kontakt med enkelte grunnfølelser.
Barna speiler seg i oss! Og barna leser av i ordene våre og handlingene våre om ulike følelser er
aksepterte eller ikke. Hvis vi kommuniserer at det ikke er greit å være sint, eller vi bærer sorgene
skjult eller fornekter dem, er det fare for at barna våre får dårlig kontakt med disse følelsene, eller at
følelsene blir dødgjorte. De vil bli mindre i stand til å tolke og forstå seg selv og omgivelsene. Og
mindre i stand til å møte mennesker og Gud med hele seg. De vil også ikke kunne speile hele
registeret av følelser overfor egne barn.
På lignende måte som med grunnfølelser kan vi snakke også om spesielle egenskaper som vi aller
oftest ser hos små barn. Det kan være evnen til å være avhengig av andres kjærlighet – og eie tillit.
Eller nysgjerrighet og evnen til å undre seg. Eller evnen til å klage. Barn kan legge bort også slike
egenskaper dersom de ikke får speilet de i oss voksne – evner som er viktige ikke minst i
gudsrelasjonen.
Kanskje må vi gjøre et godt stykke arbeid som voksne før vi kan få kontakt med alle følelsene våre, og
bli mer hele som mennesker. Kanskje har vi lidd tap vi egentlig aldri har fått sørget over. Kanskje
bærer vi i oss et sinne mot noen, et sinne vi har undertrykt. Det kan være krevende og smertefullt å
åpne opp for helbredende prosesser, og vi er nettopp avhengige av hverandre for å gå inn i dem.
Som kristne er vi Guds barn. Det kan vi forstå som at vi har blitt satt inn i en ny relasjon, som arvinger
av Guds rike, uavhengig av hvor gamle vi opplever oss selv. Men vi kan også forstå det som at vi kan
få lov å være barnlige i gudsrelasjonen vår. Jesus sa at Guds rike tilhører slike som barna. Og jeg
tenker det å komme til Gud med alt vi er, spontant og åpent, og i tillit, er en gave.
Og om vi klarer å vende innsiden litt mer ut, så barna kan speile grunnfølelser og gode
barneegenskaper i oss, så er det god og viktig trosopplæring!

 

Odd Ketil Sæbø er teolog og jobber som programsjef i Søndagsskolen Norge. Han har skrevet boka Gudsbarnet. Om barnetroens hemmeligheter og en ny trosopplæring (Verbum 2010). Han var også medforfatter av barne-TV-serien Tårnagentene og den mystiske julegaven.