Man kan lure på om svarene vi gir våre barn er gode nok. Men av og til må vi bare hoppe i det, og våge oss inn i samtaler som kan være utfordrende. Artikkelforfatter Rebekka Dvergastein Dahle har erfart at nettopp slike hopp kan øke både frimodigheten og modigheten, ikke minst når det gjelder de store spørsmålene.

Av Rebekka Dvergastein Dahle

I skrivende stund sitter jeg på terrassen i 29 grader, ved kysten av en liten sjarmerende by ca to timer øst for Cape Town. Vi er på ferie for å besøke gode venner som er misjonærer i Sør-Afrika og nyter å slippe unna vinteren litt.

Det å være her i sommerens deilige rike har gjort at jeg mimrer og minnes min kjære Mimmi mer enn til vanlig. Mimmi – som elsket å stappe de rynkete gamle føttene i sanda på Omlikroken strand hver sommer når vi tok henne med på strandturer. Mimmi – som alltid var pent kledd med nyopprullet kritthvitt hår og et smil på lur. Mimmi – som lo når vi badet og plasket og utallige ganger ropte “Se på meg! Se på meg!”

Mimmi – med verdens koseligste kjøkkenkrok på loftet hvor husfreden på bordet omhyggelig ble klippet med frisørsaks og tebrødene på magisk vis alltid fantes i kakeboksen. Mimmi – som ba for oss og hadde en god og slitt andaktsbok liggende fremme på kjøkkenbordet.

Mimmi ble 97 år gammel og er til dags dato det eneste nære familiemedlemmet jeg har måttet oppleve at dør…

Hoppet i det!

Sommeren og Mimmi hører uløselig sammen for meg. Sikkert fordi vi oftest var sammen om sommeren de årene av oppveksten vi ikke bodde på samme sted. Jeg har de siste månedene fortalt min sønn som nærmer seg fire år om Mimmi, og delt mange av de gode minnene jeg har av henne.
“Men hvor er Mimmi nå, mamma?” spurte han en av de første gangene jeg fortalte om henne.

Da satt jeg der, som mamma til min førstefødte med null erfaring i sekken, og lurte på hvor ærlig jeg skulle svare… Skulle virkelig jeg introdusere han til noe så brutalt som det døden faktisk er?

Jeg bestemte meg for å hoppe i det. “Mimmi er død”, sa jeg. Med en trist stemme sa poden “Men jeg vil hilse på henne, jo!” Det forstod jeg selvsagt at han ville, og med en klump i halsen sa jeg: “Når vi kommer til himmelen kan vi det. Hun er hos Jesus nå. Og gjett om jeg gleder meg til dere to skal bli kjent”.

Vokste med oppgaven

Siden den samtalen tidligere i januar har vi stadig kommet inn på temaene himmel og død. Ofte i form av små drypp, nysgjerrige spørsmål og undrende øyne.

Jeg vil si at jeg har vokst med oppgaven. I starten lurte jeg på om det er riktig å lære en snart fireåring om døden, og kjente hjerte dunke litt for hardt hver gang tematikken kom opp. Jeg har gått fra å være redd for å introdusere mine barn til livets brutale realitet, det at det faktisk også har en slutt, til å sette pris på samtaler som handler om noe mer enn lego og superhelter.

Så mange spørsmål…

Senest her på ferieturen plumpet jeg uti det igjen. Vi gikk forbi en vakker gravplass med mange utrolig flotte steiner og kors. Uten å tenke over hva jeg la opp til, sa jeg til sønnen: “Se, så fine gravsteiner.” “Hva er en gravstein, mamma?” spurte han. Obs, I did it again! Jeg kastet et nervøst blikk bort på mannen mens jeg lurte på om sønnen ville tåle å høre at når et menneske dør, så legger vi de i jorda under en pen stein? Tåler han å høre at Mimmi ligger begravet i jord?
Jeg hadde jo ikke så mye annet valg enn å hoppe i det igjen.
“Det er en stein vi setter opp for å minnes de vi er glade i som er døde og ligger der begravd”. Stillheten fulgte.
“Men mamma, hvordan kan du snakke med Mimmi da? Hvordan kan hun høre deg hvis hun ligger i jorda?”

Jeg svarte noe sånt som at Jesus tar vare på Mimmi til vi sees igjen og at vi kan be og snakke til  han om henne. Stillhet igjen.

“Men mamma? Hvor var jeg før jeg ble født?” Akkurat i det øyeblikket kjente jeg nok en gang på stor takknemlighet til Arnold Børud og Børud-gjengen som gjorde det mulig for meg å svare med stor frimodighet: “Du var hos Jesus, i tankene til Gud. Og han gledet seg til du skulle bli født”.

Memento Mori

Sirkelen var sluttet! Fra krybbe til grav, A til Å, begynnelse til slutt, fødsel og død. Min snart fire-åring og to-åring er i starten av livet med tusen spørsmål, livslyst og nysgjerrighet. Min Mimmi har avsluttet sitt lange og rike liv. Det ble et fint og eksistensielt øyeblikk jeg tar vare på i hjertet.

Jeg har vel mine tvil om at svarene jeg gir alltid holder vann, sånn teologisk sett. Selv etter 5 år med teologistudier lurer jeg ofte på det. Men jeg vokser i frimodighet og ikke minst modighet når det gjelder å snakke med mine barn om livets og troens store spørsmål. Og det er jo ikke noe jeg heller vil enn det, selv om det kreves både mot og guts.

Jeg har blitt minnet på Memento Mori – husk du skal dø!

Vi lever med en himmel over livet her og nå, og ikke minst som et håp og endelig mål ved reisens slutt. Takk Jesus for det, bokstavlig talt!

_______________________________________________________________________________