Mai – konfirmasjonstid. Og denne gangen er det vår tur. Minstejenta i huset er blitt konfirmant, og jeg leter i gamle bilder og ser i filmklipp så tårene renner. Hvor ble tiden av?

 

Av Linda Andernach Johannesen

Jeg er ikke den første som spør om det. Sikkert ikke den siste, heller. For min egen del, er det tredje gangen jeg for alvor stopper opp og spør om det. Det er tredje gangen jeg har en konfirmant, og det er om mulig minst like rørende denne gangen. Jeg ser på den kornete filmen av en litt lubben to-åring som løper over gresset, hvinende av fryd over strålene fra vannsprederen. Eller ett-åringen i badekaret med verdens søteste små tenner i en leende munn. Og jeg kjenner: «Har det noen gang fantes en skjønnere unge?»  

Det er klart det har det! Men jeg tror jeg ser det tydeligere nå, 13 år etterpå, hvor fantasktisk herlig hun var. Da jeg var i det, var hun selvsagt like sjarmerende og god, men da, midt i det,  var det så selvsagt og hverdagslig, i tillegg til at jeg kunne kjenne på det som var krevende: ei lita jente med en stor vilje, med et søvnmønster som ikke matchet mine søvnbehov, og med en utforskertrang som tøyde min tålmodighet i alle retninger. For å nevne noe. Og jeg kan huske at jeg kunne tenke: «Jeg håper hun snart blir litt større!» Underforstått: at hun vokser av seg de mest krevende trekkene. Heldigvis brukte hun akkurat så lang tid som hun skulle!

Nå er det nå engang sånn at vi lærer best «bakover». Jeg visste det den gang, at dette var tiden jeg ville lengte tilbake til – det var nemlig det alle sa til meg. Men det er først nå, (når det er for sent?), at jeg faktisk forstår hva de sa. Nå tar jeg meg i at jeg faktisk kan se på bildene og kjenne: jo, jeg lengter litt tilbake! Men bare litt. Fordi den samme «regelen» gjelder faktisk for denne tiden jeg er i nå: dette er også dager jeg vil lengte tilbake til! Det er NÅ jeg har henne i huset, min fantastiske konfirmant! Det er selvsagt krevende til tider, men strengt tatt er det krevende å leve. Ikke minst fordi man forholder seg til andre. Så er det jo nettopp dét som gjør livet vårt til livet vårt, er det ikke: relasjonene til de andre.

Når jeg lar denne kunnskapen bo i meg, synker også en visshet inn: hva jeg gjør i dag, får betydning i morgen. Hvordan jeg forholder meg til mine kjære, vil gjøre noe både med relasjonen oss imellom, og med hvem de kommer til å være om noen år. Hver tid teller! Det er derfor vi må stoppe opp litt, se på våre kjære en gang til, se dem, og minne oss selv om: Dette er et menneske som er skapt i Guds eget bilde! De er akkurat slik fordi Gud har skapt dem akkurat slik. Og en krevende to-åring er nettopp det, fordi Gud har skapt henne til å finne ut av sin selvstendighet på den måten. Slik han også har skapt tenåringen til å finne ut av sin plass her i verden og hvem hun vil være.

Hva ville ha skjedd om jeg faktisk hadde dette i dypet av mitt hjerte når jeg så barna mine? Ville jeg da omfavnet toåringen med en enda større kjærlighet? Ville jeg da ha engasjert meg på en enda mer autenitsk måte når 8åringen begeistret fortalte om en ny lek? Ville jeg da ha sett 12åringen på en enda mer bekreftende måte enn jeg gjorde? Eller ville jeg ha mobilisert fjortisen i enda større grad, slik at hun enda bedre hadde sett hva hun var god for?

Hver fase har sine ting som er viktige for dem som vokser opp. Hvordan vi møter barna våre og de unge i dag, får betydning for hvem de blir i morgen. Hver tid teller.

Jeg ser litt mer på filmene mine. Tenker: så fint vi hadde det! Jeg fylles av takknemlighet. Og faktisk en smule stolthet. Fordi vi midt i kaos også evnet å gjøre hyggelige ting og å elske hverandre. Jeg er ikke sikker på at jeg så det da. Men jeg ser det nå, og har lyst til å heie på meg selv som småbarnsmor. Og jeg tenker videre: hver tid teller, faktisk! Ikke som et stress-element, men som en oppmuntring. Det du gjør i dag, får betydning imorgen.

Så «Heia deg!» som har barn i en eller annen alder. «Heia deg!» som kjenner at du ikke strekker til. «Heia deg!» for det du faktisk får til! De små tingene du gjør som hjelper barnet å se hva det er i stand til. De gode blikkene du gir som bekrefter og ser barnet. Den varmen du utstråler når du knepper jakka hennes om morgenen. Klemmen du gir når du henter i barnehagen. Bønnene du ber høyt med barnet ved sengekanten, eller inni deg i fortvilelse. Det lille – og det store – du gjør i dag, får betydning i morgen! Fordi hver tid teller! Heia deg! Og meg.

_______________________________________

 

 

Linda Andernach Johannesen jobber som Levende tro-konsulent i Misjonskirken UNG, og har tidligere vært barne- og familiepastor i Skien misjonskirke. Hun har skrevet boka Hver tid teller (Luther) om hva kirkene kan gjøre for å utruste hjemmene til et hverdagsliv der Jesus er synlig, slik at neste generasjon får en tro som varer livet ut.  Linda er gift og mor til tre halvvoksne barn.