”Kan vi ikke spille litt til…..”. ”Hvorfor kan ikke jeg ha snapchat, nesten alle de andre i klassen har….”. ”Hvorfor feirer ikke vi halloween?”. ”Hvorfor kan ikke jeg høre på den sangen?”.  Er det noen som kjenner seg igjen? 

Skrevet av Jarle Mong

Som foreldre er vi nødt til å sette grenser for barna våre, mitt inntrykk er at flere synes det er litt slitsomt. Hos oss er den eldste 12 år gammel, jeg ser for meg at dette blir enda mer krevende i årene som kommer når barn blir til ungdommer. Samtidig tror jeg at vi som er kristne fremover vil oppleve at vi ikke er på linje med majoriteten. Det er mye som tyder på at vår virkelighetsoppfatning, verdier og etikk vil ha mindre oppslutning i årene som kommer. Våre grenser vil oftere være annerledes, nettopp derfor tror jeg det kan være lurt å tenke litt på dette. Her vil det trolig kreves mer av oss i tiden som kommer.

Mange synes som sagt at det å sette grenser er krevende og vanskelig. Mange er redde for å være tydelige og føler at de drives fra skanse til skanse, samtidig er man bekymret og redd for at barna skal falle utenfor. Det er helt sikkert mange grunner til vår litt defensive tilnærming. Jeg tror det regjerende synet på frihet spiller en rolle her. Det moderne synet på frihet er omtrent noe i denne duren: Frihet er å gjøre hva man vil, når man vil, hvor man vil, med hvem man vil så lenge man ikke skader noen andre. Friheten er å finne i grenseløsheten. Grenser blir sett på som begrensende og invaderende. Når man setter grenser sier man jo egentlig at noe er bedre enn noe annet, man holder fast på noen sannheter.

I en relativistisk kultur der hver har sine egne sannheter og der alle sannheter er like gode hviskes grensesteinene ut. Jeg spurte guttene om de ville likt å spille fotball uten dommer, corner, sekstenmeter, drakter og frispark. De hadde ikke særlig tro på konseptet. Uten rammer får man ikke frihet men forvirring, misforståelser og motløshet.

Vi som er kristne har en helt annen tilnærming. For oss ligger ikke friheten i grenseløsheten men i lydigheten til Kristus. I Joh. 8.36 leser vi: ”Får sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri”. ”For det er bare i din vilje, jeg er fri”, synger vi. Utfordringen for oss er å formidle dette dype mysteriet videre til våre barn og den neste generasjon. I 5. Mosebok gis det oss et tydelig mandat: ”Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp”.  

Hvordan i all verden gjør vi det i vår tid og i vår kultur? Her finnes ikke et utfyllende svar, men jeg tror vi i større grad må omfavne de grenser og rammer Gud har gitt oss. Gud har satt grenser og gitt oss bud og regler fordi han elsker oss og vil oss vel. Gud har skapt oss og vet best oppskriften på det beste livet, hans veier er de beste. Når vi gir videre det Gud har gitt oss til våre barn gir vi dem retning og noe å navigere etter, de får med seg noe verdifullt i ryggsekken før de legger ut på livets vandring på egenhånd. Dette er et stort privilegium.

Grensesetting kan være en fin mulighet til å sammen oppdage mer av Guds vesen sammen. I grensene kan man bli bedre kjent med vår far. Når Gud sier at vi ikke skal lyve er det fordi han elsker sannheten, og når Gud sier at vi ikke skal ha andre guder enn ham er det fordi han vil være den viktigste i våre liv! Når vi sier nei til noe sier vi samtidig ja til noe annet. Når vi sier nei til skjermer ved middagsbordet sier vi samtidig ja til samtale, matglede, blikkontakt, lytting og mye mer. Her tror jeg det ligger en nøkkel. Når vi skal kommunisere grenser må fokuset i større grad ligge på det vi sier ja til og ikke det vi sier nei til. Grensetting trenger ikke være kjipt, det kan tvert imot være en gylden mulighet til formidle noe om Gud og hans godhet.

Jarle Mong er 38 år, gift med Olene og firebarnsfar. Han er lærer på idrettslinja på Bryne og bor på Tu i Time.