Jeg har lyst å fortelle dere en nydelig historie om en mor som jeg kjenner. En på mange måter helt vanlig mor hvis det er noe som kan kalles det. Hun har mann, 3 barn, hus og hage, og har vært engasjert i frivillig arbeid i menigheten. Hun har i tillegg en alvorlig sykdom, men det er ikke den jeg vil fortelle om, bortsett fra at sykdommen har gjort henne kjent med lidelse og smerte. Jeg kunne fortalt veldig mye mer om henne. Det er nemlig en nydelig dame, men jeg vil bare fortelle en ting til, og det er noe som denne moren har gjort og som har fått store konsekvenser. Hun har nemlig tatt på alvor Jesu oppfordring om å bry seg om disse mine minste. Hun har i mange år hatt et stort hjerte for fattige i Ukraina etter at hun led seg gjennom en lang bussreise ned dit og fikk se de utrolige forholdene folk levde under. Det gjorde noe med henne, og hun lot det få en naturlig plass hjemme i familien. Det ble tro i praksis på hjemmebane for dem på utebane. Hun ble blant annet med og samlet inn og sorterte klær og utstyr som ble sendt dit, og hun har i mange år samlet inn gevinster til den årlige basaren. Og familien ble involvert konkret og praktisk.

Etter hvert som barna hennes vokste til, fikk de tilbud om å bli med til Ukraina. Eldstemann dro først, og turen ble avgjørende viktig for henne. Hun kom nemlig hjem; grepet av det som hadde møtt henne og med en tro på at hun kunne bety en forskjell som ung tenåring. Hun tok med seg det hun hadde sett og hørt til ungdomsarbeidet i kirka. De ble grepet av nøden og av visjonen om at de kunne bety en forskjell. Ringene i vann begynte å spre seg. Ungdommene

• samlet inn penger til rehabilitering av bygg og utbedring av veier
• bygde forsamlingshus i en rom leir til 80 000 kroner
• fikk seg fadderbarn som de månedlig betalte for
• organiserte turer til Ukraina slik at flere ungdommer ble grepet av nøden og av visjonen om å bety en forskjell.

Så da hele menigheten skulle velge nytt misjonsprosjekt falt valget naturlig på prosjektet i Ukraina. Dette er flere år, mange prosjekt, innsamlede klær og ikke minst hundretusenvis av kroner siden. Utrolig mange ringer i vann!

Alt dette fordi en mor lot troen få et praktisk og konkret uttrykk i hjemmet.

Vi er inne i en helt spesiell tid! Det er fastetid og vi er rammet at koronavirus. Det er en tid hvor vi tilbringer mye mer tid hjemme med våre nærmeste, og en tid hvor vi er blitt oppfordret til å bry oss om andre rundt oss. Samtidig vet vi at det er en krevende tid med mye utrygghet og usikkerhet. Som foreldre leses vi som åpne bøker av våre barn. På godt og vondt. 

I min menighet har vi denne våren fått en fastekalender utdelt, hvor det bak hver luke skjuler seg en oppgave. Den første dagen skulle vi finne en liten stein, tegne på et kors og legge den i lommen som en påminnelse om å be. Dag to ble vi utfordret på å be for en spesiell person. Dag tre ble vi utfordret på å avstå fra noe, og dag fire ble vi oppfordret til å lage mobilhotell til bruk under måltid og når familien var samlet, og slik vil det fortsette fram til påske. Hva vi gjør med oppgavene på denne kalenderen vil formidle noe videre til de rundt oss. Hvordan vi møter oppfordringene fra myndighetene om å bry oss om familie, venner og naboer i denne tiden taler også sitt språk til de vi har rundt oss, telefonene vi tar, smilet vi gir, innkjøpene på butikken som er til hjelp for noen som ikke kan ta turen dit. Dette er handlinger som barna ser, som fester seg og som skaper ringer i vann. Det at vi velger å være ærlige i en tid som dette er også ufattelig viktig. Det å dele ærlige, usminkede liv.

Ærlige liv innebærer at

• jeg må være ærlig overfor meg selv. Det er nemlig mye som jeg ikke forstår som kristen, og det er mye jeg skulle ønske jeg fikset på en bedre måte enn jeg gjør, og det må jeg kunne innrømme overfor meg selv. 
• jeg må være ærlig overfor mine barn. De trenger meg som modell. Ikke en perfekt modell som lett avsløres som hyklersk, men en som kan være en modell midt i nederlaget og ydmykelsen. Midt i usikkerheten. Midt i krevende situasjoner hvor jeg må be om tilgivelse; innrømme at dette fikset jeg ikke slik jeg ønsket. Klart alderen på barna sier noe om hvor mye de får del i av vår hverdag, men ærlige liv er viktige.
• jeg må være ærlig overfor mine medmennesker. Det betyr at jeg må la fasaden seile i sin egen sjø. Jeg må velge å si noe om krevende familiesituasjoner, ideal som svikter, drømmer som knuses.
• jeg må være ærlig overfor det kristne fellesskapet. Jeg må våge å fortelle smågruppen min at livet hjemme ikke alltid er så enkelt, at jeg ikke får til å be eller lese i Bibelen med barna.  Jeg må våge å si at jeg trenger hjelp fra dem til å be for mine barn og be for meg som forelder. Jevnlig.

Så må jeg velge å være ærlig overfor Gud. Fortelle ham at dette fikser jeg ikke. Si at jeg trenger hjelp. Gud vet jo dette. Og Gud er trofast! Han svikter oss ikke og forlater oss ikke i vår svakhet, og han forlater oss ikke i den situasjonen vi befinner oss i akkurat nå

”Herren er nær hos alle som kaller, hos alle som ærlig kaller på ham.” Salme 145, 18.

Dette gir ringer i vann som vi ikke aner omfanget av nå – ringer som Gud velsigner!

Helga Fykse, er mor til tre og er ansatt Søndagsskolen Rogaland. Hun har lang erfaring med barne- og ungdomsarbeid og med feltet tro på hjemmebane, og er for mange en kjent og kjær skribent og foredragsholder. Hun jobbet tidligere i Willow Creek, og var blant annet med på å skrive «Foreldreboka» og å utvikle «Foreldreskolen – fem kvelder om å vokse sammen» .