Det er en ganske alminnelig onsdag og det var middagstid. Femåringen har akkurat hatt bursdag, og har ekstra mye lopper i blodet. Den nye radiostyrte bilen er mye mer spennende enn å sitte ved middagsbordet. 

Storesøster på femten har besøk av ei venninne, og de har en typisk fnisedag. Alt er morsomt – ertene på tallerkenen som ikke ligger stille, lillebror som ikke sitter stille, lillesøster som absolutt ikke har en fnisedag – kanskje heller det motsatte, og en hel del andre ting som det ikke er gitt noen andre å forstå hvorfor er morsomme. 

For lillesøster på tolv er dagen heller dyster – ja, det er den verste dagen i livet, faktisk! – Intet mindre! En gutt i klassen hadde sagt at hun har rart hår, og verden er på randen av sammenbrudd. Vi hadde egentlig en plan om at vi skulle avslutte denne middagen med en bibelfortelling og bønn, men med femåringen liggende under bordet, tolvåringen som en tordensky og tenåringene midt i ei intens latterkule, vet vi liksom ikke helt om det er tida for det … Vi voksne veksler blikk og er enige: Det får bli en annen gang…

Kvelden kommer. Det er sengetid for minstemann, og etter litt streng mammastemme er pysjen på og tennene pusset. Han ligger glad og fornøyd i senga, og jeg sitter på sengekanten. «Har dagen vært fin?» Å ja, han forteller med ivrig stemme om alle triksene han hadde gjort med den radiostyrte bilen. «Er det noe som har vært dumt i dag da?» – Ja, han likte ikke middagen. Erter er det verste han vet! Vi folder hendene og takker for dagen, for alt som har vært gøy, og takker for at vi har mat nok til å bli mette, på tross av at han ikke liker erter. Så ber vi for Martin som var lei seg i barnehagen i dag. Til slutt forteller jeg den bibelfortellingen jeg hadde brent inne med etter middagen. Femåringen sovner med et smil om munnen, og jeg takker Gud for ei god stund.

Jeg kommer ned i stua igjen og tolvåringen sitter i sofakroken. Hun har gråteansikt. Jeg setter meg ned sammen med henne og sier: «Jeg syns du har fint hår, jeg!» «Nei, det har jeg IKKE det!» freser hun, «hvorfor måtte jeg få sånt hår!?» Jeg kjenner meg nokså maktesløs og ber en stille bønn om hjelp. Kanskje er det best bare å skifte spor og avlede hele temaet? Jeg tar fram et av yndlingsspillene hennes og foreslår at vi skal spille. Hun himler med øynene. «Jeg er ikke i humør til sånt tull nå!» «Nei, jeg skjønner det, men det er jo bedre enn bare å sitte og tenke på alt som er vondt!» «Du forstår ingenting, du!» svarer hun, men går allikevel motstrebende med på resonnementet. Spillet begynner. Litt etter litt senker skuldrene seg, og smilet begynner å komme. Etterpå ser vi på et TV-program sammen, og hun krabber inn i armkroken min. 

Det sengetid. Hun ligger under dyna og jeg setter meg på sengekanten hennes og stryker henne over håret. Så snakker vi om Jesus som var Guds egen sønn, men nesten ingen trodde på det. Han møtte mange som sa mye dumt til ham. Ja, ting som var veldig sårende. Tenk, de ville rett og slett rydde ham av veien! Men Gud ga ham styrke til å ikke bry seg om det. Så leser jeg Sef 3,17–18: Herren din Gud er hos deg, en helt som frelser. Han fryder og gleder seg over deg og viser deg på ny sin kjærlighet. Han jubler over deg med fryd som på en høytidsdag.  Jeg frir deg fra den dagen du måtte tåle spott. «Å det var fint, mamma, kan du lese det en gang til?» Jeg leser på nytt og så takker vi Gud sammen for at det er akkurat sånn – Gud fryder seg over henne. Og han vil gjøre henne sterk – inni seg.  Jeg skriver ned bibelverset på en Post-it-lapp og fester det på speilet på badet, før jeg går inn til de andre. Den påminnelsen kan være god å ha dagen etter også, den. Både for henne og for oss andre.

I stua har mannen min satt på musikk – lovsang, og to latterslitne tenåringer ligger tilbakelent i sofaen og synger med. Venninna skal overnatte, og de har heldigvis funnet roen. Kanskje de tross alt får en anstendig natts søvn? Det skjer nemlig ikke hver gang de overnatter hos hverandre. De synger, og Jesus er i stua vår! Jeg synker takknemlig ned i godstolen, og øyelokkene glir igjen. – Herren er min styrke og min lovsang …!

Jorunn Singstad Djupvik er undervisningsleder i Awana Norge og jobbet tidligere som redaktør, bibelinspirator og skribent i Bibelleseringen. Der var hun bl.a. redaktør for Foreldreboka og Foreldreskolen, Alfa super – bibelleseplan for barn og familier og Btweens. Jorunn bor på Eidsvoll, er gift, har tre barn, tre svigerbarn og fire barnebarn.