Jeg så det på henne i det samme hun kom inn døra. Hun hadde det ikke bra. Noe måtte ha skjedd. Jeg ga henne en klem og så henne inn i øynene. «Har du det ikke bra, jenta mi?» Hun ristet på hodet. «Nei…» Vi pratet. Lagde kakao. Og vi foldet hendene og fortalte alt sammen til Jesus. Litt etter litt forsvant den vonde klumpen i magen. Smilet kom tilbake. Det var ikke så stort. Ikke veldig alvorlig. Men det gjorde allikevel vondt. Mammahjertet blødde. 

Av og til skulle vi ønske at vi kunne være der ute, sammen med dem. I barnehagen eller på skolen. Være der og ta opp kampen mot alt det vonde og urettferdige. Beskytte dem. Men vi kan ikke det. Nei, vi skal ikke det. Ungene må stå der, alene. De må lære seg å takle at livet ikke alltid er lett. Akkurat som vi selv har gjort. Eller i hvert fall burde ha gjort. 

Det er vanskelig å la være å bekymre seg. For det er så enormt mye å bekymre seg over. I tillegg til det som var skremmende da vi selv vokste opp, har det kommet en rekke nye ting. Problemer vi ikke kjente til, den gangen. Og det kan føles utrygt. For verden har blitt mye mer uoversiktlig. Nei, vi greier ikke å følge med på alt det skadelige ungene våre kan komme borti. Hva gjør vi når vi blir redde og fulle av bekymring?

Det dummeste vi som foreldre kan gjøre, er å ose av bekymring. Ungene våre trenger trygghet, ikke bekymring. Det er ikke uten grunn at Jesus ba oss om ikke å bekymre oss. Bekymring skaper ikke noe godt. Nei, den etterlater seg bare mistillit, uro og utrygghet, og forteller ungene våre at vi ikke tror, verken på Gud eller på dem. Den stjeler noe av den tilliten barna skal ha til at de klarer å takle det tøffe og vanskelige de møter. Det første steget er derfor å kvitte seg med all den bekymringen som forgifter oss. Gi den til Jesus. «Kast all deres bekymring på ham, for han har omsorg for dere.» (1. Pet. 5,7)

Hva kan vi som foreldre gjøre da, i forhold til alt det vonde og skadelige ungene våre møter? I stedet for å være bekymret, kan vi forsøke å være våkne og på banen. Bevege oss inn på deres arena og sette oss inn i det de interesserer seg for. La barna dele av sin verden og sine interesser. Være oppriktig nysgjerrige og interesserte. Være med på lekene. Spille spillene. Se på filmene. Bli kjent med vennene. Lytte og forstå. Være der i de avgjørende øyeblikkene og hjelpe dem å selv reflektere over det de møter. Ja, det krever innsats. Det tar tid. Men det er en investering som har evighetsverdi.

Å leve et godt liv, handler først og fremst om å ha styrke til å gjøre gode valg. De gjelder både for oss og for barna. Da trenger vi gode rollemodeller og samtalepartnere – medvandrere som har tid til å se og lytte. Familiefellesskapet er derfor viktig. Der kan vi gi hverandre frihet og trygghet til å snakke sammen om alle ting, og dele bibeltekster, tanker og erfaringer. Og det er de voksne som må begynne. Åpenhet skaper åpenhet. Å vise tillit, skaper tillit.

Vi sender barna våre ut i verden, hver morgen. Ofte gjør vi det med bevende hjerte. Vi får ikke vært der ute sammen med dem. Nei, vi får ikke beskyttet dem. Men Jesus kan. Han er der sammen med dem. Han og alle englene. «For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene så du ikke støter foten mot noen stein.» Sal 91,11–12

Jorunn Singstad Djupvik er undervisningsleder i Awana Norge og jobbet tidligere som redaktør, bibelinspirator og skribent i Bibelleseringen. Der var hun bl.a. redaktør for Foreldreboka og Foreldreskolen, Alfa super – bibelleseplan for barn og familier og Btweens. Jorunn bor på Eidsvoll, er gift, har tre barn, tre svigerbarn og fire barnebarn.