I romerbrevet kapittel 7 finner vi et av Bibelens mest nedslående vers om mennesket: «For jeg forstår ikke hva jeg selv gjør. Det jeg vil, gjør jeg ikke, og det jeg avskyr, det gjør jeg… viljen har jeg, men å fullføre det gode makter jeg ikke.«

Av Kåre Skuland

Jeg kjenner meg igjen i disse versene. Og du kjenner deg igjen. Vi har alle blitt fortvilet over det gapet det kan være mellom det vi vet er rett og det vi i praksis gjør. Heldigvis kommer Paulus med en løsning i kapittel 8: Det er ingen fordømmelse i Jesus – og Ånden seirer over denne ”dødens lov” som vårt kjøtt er underlagt!

Men jeg bærer på en liknende fortvilelse når det gjelder Guds menighet – jeg forstår ikke hvorfor Guds menighet så ofte vet hva som er rett, klokt og sunt, men så handler den feigt, uforstandig og skjevt. Det den vil, gjør den ikke… viljen har den, men å fullføre det gode makter den ikke.

Vi vet ut fra Bibelen, ut fra kirkens historie, ut fra egne erfaringer og ut fra mye tilgjengelig forskning at INGENTING er viktigere for et menneskes liv og frelse enn det som skjer i barndommen. Lær den unge den vei han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel. Jeg er takknemlig for alle som blir frelst i voksen alder – min egen far var blant dem. Men også han vokste opp i et kristent hjem og med søndagsskole på bedehuset. Han ”returnerte” til sin barnetro, som så mange av andre voksne som blir frelst.

Det store flertall av aktivt troende voksne har båret troen med seg fra barneårene. Dette er noe vi VET. Hvorfor gjenspeiler ikke dette seg sterkere i menighetens budsjett, i menighetens misjonsbudsjett, i satsinger og i bemanning? Er det fordi beslutningstakerne er voksne mennesker som tenker mer på sin egen opplevelse enn på barnas oppdragelse?

Men det er lite hjelp i å peke finger på menighetenes mange mangler – for også våre kristne barnefamilier har et stykke igjen på veien før vi har nådd fullkommenhet, for å si det forsiktig. Vi VET at INGEN har større innflytelse på et barns trosutvikling enn vi som er foreldre. Og likevel abdiserer vi fra vår gudgitte rolle som barnas rollemodell gang på gang, og overlater mikrofonen til Hollywood, YouTube eller statlige opplæringsinstitusjoner. Viljen til oppdra barna i den kristne tro har bortimot samtlige kristne foreldre, men å fullføre våre gode forsetter makter vi foresatte fortsatt ikke. For et pinlig paradoks.

Særlig mor kommer ut med høy score når det gjelder påvirkning. Igjen må vi fortvilet spørre: Hvorfor lyser fremdeles mangelen på samarbeid mellom hjem og kirke mot oss som et åpent sår? Hvorfor opplever så mange foreldre seg maktesløse i forhold til å oppdra sine barn i den kristne tro? Hvorfor setter vi ikke inn mer ressurser på å utruste, bemyndige og støtte småbarnsforeldrene i arbeidet de gjør på hjemmebane? Småbarnsforeldre er menighetens viktigste og mest effektive misjonærer! 

Jeg tror løsningen er den samme som den Paulus lanserte: Det er ingen fordømmelse i Jesus Kristus. Og det er Ånden som er nøkkelen til seier over våre unnlatelsessynder.

Jeg er ny skribent her på TilTro. Og mitt håp er at de som leser mine sporadiske innlegg skal oppleve at Ånden kommer dem til hjelp. At håpets flamme tennes. At ordene gir håp og inspirasjon. Kanskje nettopp dette er Åndens store oppgave i livene og familiene våre – Den Hellige Ånd blåser sin pust på oss – og vi ånder inn. Inspirasjon kalles det. Ånden tenner håpets flamme, slik at vi ikke gir opp. Ånden kommer oss til hjelp når vi ikke vet hva vi skal be om for våre barn. Ånden vil veilede oss til den fulle sannhet og gi visdom i trosopplæringen, kraft i oppdragelsen, overbevisning i ordene og varme i relasjonene. Måtte både menighet og hjem, pastor og barneleder, mor og far kjenne at Den Hellige Ånd på ny blåser inn og gir et nytt løft i det viktigste oppdraget vi har fått av vår Mester – å gjøre barna til hans etterfølgere.  

Det er lett å falle i den grøften å tro at trosopplæring er noe vi foreldre må klare på egenhånd. Men det er det heldigvis ikke! Ånden kommer oss til hjelp i dette som i alt annet som har med kristent liv å gjøre. Uten ham kan vi ingenting gjøre, og det er fremdeles Den Hellige Ånds oppgave å overbevise verden (og barna våre) om synd, dom og rettferdighet. Vår jobb er å være ledet av Ånden i ord og gjerning, brennende i Ånden i liv og tjeneste, og bevare Åndens enhet i familie og menighet.

Kåre Skuland er gift med Janne Skuland, og sammen har de 4 barn. Han er utdannet sivilingeniør og økonom. Han er forfatter og låtskriver, og har siden 2011 vært medpastor i Jesus Church Oslo. Han har også vært søndagsskolelærer i over 35 år og er grunnlegger av Jesus Kids.