For noen år siden opplevde jeg at to av tre barn flyttet ut samtidig. Ikke bare ut, men ganske så mange mil ut og unna. Det var en utrolig rar opplevelse. På den ene siden var jeg ufattelig glad på deres vegne at de valgte å få nye erfaringer og ny kunnskap, oppleve masse og få flere venner. På den andre siden var det merkelig at de ikke lenger var hjemme i huset. Vi hadde ikke lenger alt det hverdagslige sammen, noe som ble litt vemodig. Fortsatt var de litt synlig til stede i hjemmet ved at de hadde latt diverse stå igjen, selv om de pakket med seg en del da de dro. Jada – min datter pakket mer med seg enn gutten av en eller annen merkelig grunn, så det var påfallende tomt i bilen da vi kjørte videre og hun var vel innstallert på sitt sted.

Selv om de ikke lenger var her hjemme, så var de allikevel med meg hver eneste dag i mine tanker og i mine bønner. Kanskje enda mer i bønnene enn før. Og det vet de. Og jeg tror at vissheten om at jeg ber for dem er noe godt som de bærer med seg, uavhengig av sitt eget forhold til tro.

Jeg dro på kurs rett etter at de hadde forlatt rede. På kurset ble jeg minnet om noe viktig gjennom det som taleren sa. Det var en påminnelse om å sende Herrens velsignelse til dem. Jeg klarte ikke å vente til pausen, jeg måtte bare få tekstmeldingene sendt av gårde snarest mulig, Herrens velsignelse som jeg har bedt for barna fra de var ganske små. Velsignelsen som er så innholdsrik og som er viktig inn i alle typer livssituasjoner, også når de flytter hjemmefra:

 Herren velsigne deg
          og bevare deg! 
    Herren la sitt ansikt lyse over deg
          og være deg nådig! 
    Herren løfte sitt ansikt mot deg
          og gi deg fred!

4. Mos. 6,24-26

Det gjorde godt da tekstmeldingen fòr av gårde, og jeg tror at det gjorde godt for mine barn å få den. Det er nemlig knyttet så ufattelig mange minner til denne bønnen, i tillegg til alt den rommer. Alle stundene ved sengekanten hvor vi har bedt om alt mulig, men hvor velsignelsen som regel har vært et av de faste innslagene. Noen ganger har jeg bedt velsignelsen inn i øret deres når de er på full fart ut dørene, men det kunne jeg nok gjort langt, langt oftere. I tillegg har barna ofte visst at jeg har bedt velsignelsen inni meg de gangene de ikke har hatt lyst at jeg skulle sette meg ned med dem for å be aftenbønn. Et uttall kvelder og netter har jeg gått inn på rommet etter at de har sovnet og lyst velsignelsen over dem.  

Velsignelsen er en bønn vi som foreldre og foresatte skal få lov å be med stor frimodighet. Den er lett å huske, den er innholdsrik, den er viktig, og den er enkel for våre barn å ta med seg videre inn i livet. De kan be den over sitt eget liv, de kan be den for venner, de kan gi den videre som en hilsen ved store eller små anledninger, eller de kan sende den på en tekstmelding!

Og når vi ber velsignelsen, sier Herren: 

De skal sette mitt navn på israelittene, og jeg vil velsigne dem. 4.Mos.6,27.

Helga Fykse, er mor til tre og er ansatt Søndagsskolen Rogaland. Hun har lang erfaring med barne- og ungdomsarbeid og med feltet tro på hjemmebane, og er for mange en kjent og kjær skribent og foredragsholder. Hun jobbet tidligere i Willow Creek, og var blant annet med på å skrive «Foreldreboka» (Bibelleseringen/Bibelselskapet).