“Det er sommer, det er sol og det er søndag!”
Akkurat denne kvelden endte dårlig i familien Dvergastein Dahle.
Dagen startet så fint med familietid i svømmehallen, etterfulgt av lunsj og lur for vesla. Men så!

av Rebekka Dvergastein Dahle

Fra det øyeblikket vesla åpnet øynene kl.13 så gikk det i nedoverbakke, i et forrykende tempo. Hun er i trassen. Eller “selvstedighets-alderen” som pedagogene kaller det på fint. Jeg kjøper ikke den for fem flate øre. Jeg tror, og blir ukentlig overbevist om, at det er noe de sier for å prøve å bøte på hvor kjipe disse dagene/ukene/månedene kan være.

Livet er for kjipt!

Uansett, hun er altså i trassen. I dag var en av de verre dagene. Mannen og storebror slapp billig unna med kino og godteri. Jeg derimot, jeg ble drassende rundt på et følelsesvrak av ei bestemt lita tulle som la seg ned på bakken for hver tredje meter for å sutre (les: hylgrine) over hvor kjipt livet tydeligvis er. Og at ingenting går hennes vei. Det var tre timers høyintensiv trening på å sette dette lille mennesket foran seg selv og egne behov. Ikke èn kaffekopp fikk jeg drukket varm, og alt jeg hørte i tre timer var “Mamma” “Bære meg” “Vil ikke” Lekeplass” med mer, alt akkompagnert av sutring, krokodilletårer og den velkjente leppa.

En dårlig mamma

Jeg var mildt sagt kjørt da mannen kom hjem og middagen var på bordet.

Dagen var jo langt fra over, så da gikk det som det måtte gå. Jeg var i dårlig humør og hadde kort lunte selv. Det gikk utover de fleste.  Da tullemor endelig var i seng kjente jeg kun på lettelse! Det er lenge siden jeg har sunget “Kjære Gud” så kjapt og med så lite innlevelse.

Da jeg satte meg ned i godstolen etterpå, da kom den indre kritikken i full styrke; At jeg kunne være en SÅ dårlig mamma, ha så lite å gå på. Ikke klare å være overbærende med mannen, kort i replikken til guttungen og ikke engang gi tullemor en ordentlig leggestund… for å nevne noe.

Orker ikke

Det å være foreldre er den mest krevende og evigvarende treningsøvelsen jeg har vært borti når det gjelder å sette andre foran seg selv og egne behov. Og noen ganger blir det for mye for meg. Jeg orker ikke enda et “mamma”, enda et behov om leking, mating, bleieskift, kosing eller hva enn de små tassene krever. Jeg er mett. Jeg blir sliten!

For store krav?

Dette temaet opplever jeg personlig er underkommunisert i kristne kretser. Vi er altfor opptatte av å gjøre foreldrerollen til perfeksjon. Vi skal lage gode, stabile og trygge hjem. Vi skal lage mat fra bunnen av, levere sent og hente tidlig i barnehagen, gi input i form av både kulturell, sportslig og ikke minst religiøs karakter. Vi skal bry oss om andre, be naboene på middag, hjelpe der det trengs og generelt være gode representanter for kristen tro i lokalsamfunnet. Ispedd et strøkent hjem og en dæsj med trening.

En mammas behov

Den siste tiden har jeg begynt å gå i meg selv.
Jeg får ikke dette til. Jeg er jo ikke et overmennesker heller. Mulig mange andre er det, skal man ta Instagram og Facebook for god fisk. Men så har jeg fått innspill inn i livet som sier ting til meg som har fått meg til å tenke: Er det ikke viktig at barna lærer at mamma og pappa også kan bli slitne? Det er jo helt naturlig med en pause i løpet av en dag. Det er lov, og kanskje til og med bra å være litt sint. Sinne er tross alt en grunnfølelse. Kan det ikke være fint at mamma har egne behov? Da lærer jo barna at de også kan si ifra om sine behov, noe de så absolutt gjør i den første fasen av barndom.

En sliten Jesus

Jeg øver meg på å lytte til disse innspillene. Jeg øver meg på å være nådefull med meg selv i møte med de situasjonene hvor jeg kommer til kort og rett og slett er sliten og tappa.
Jeg tenker på Jesus… Han som valgte å bli et menneske fullt ut. Det må bety at han har vært sliten, sint, frustrert, tappa, lei og ferdig. Hvis han har kjent på det og tålt det, både av seg selv og av de rundt seg,  da tror jeg han tåler meg i de dagene og situasjonene jeg er på samme sted.

Og kanskje, bare kanskje, kan jeg våge å tåle meg selv bedre i de situasjonene jeg kommer til kort.

_______________________________________________________________________________________________