Raseriet til datteren min er ikke til å kjenne igjen. Hun hever stemmen og jeg hører at døren smeller igjen bak meg. Utenfor står jeg, mens jeg måper i forvirring. Hun kommer ut igjen og roper ut i frustrasjon over at hun ikke vet hva hun skal ha på seg. Jeg kjenner på trangen til å rope tilbake, men jeg klarer så vidt å nøye meg med å heve stemmen mens jeg spør hva i all verden som foregår. Det spørsmålet får jeg selvfølgelig ikke svar på.

Til slutt får jeg på forunderlig vis med meg alle døtrene mine ut i bilen mens vi legger i vei mot målet. Tankene mine svirrer i rasende fart rundt det som akkurat har hendt, og hva jeg skal gjøre videre. Vi parkerer bilen og jeg innser at noe er glemt hjemme, og at jeg må kjøre den to minutter lange turen tilbake. Jeg slipper ut tre av jentene, mens hun ene blir sittende igjen. Jeg ber henne sitte foran. Sinnet hennes fyller hele bilen.

Den to minutter lange kjøreturen ga meg akkurat nok krefter til å ta fatt på neste prosjekt, å nøste opp i dette. Mens vi kjører prøver jeg mitt beste å forklare henne at hun nok er sulten og sliten som kjenner seg så sint for dette akkurat nå. Jeg forklarer at blodsukkeret nok er lavt og hvordan dette kan påvirke humøret. Men jeg gir meg ikke med dette i dag, og sier at jeg lurer på om noe har skjedd. Og jeg forteller hvordan vi mennesker kan gå med et ubehag i kroppen etter at noe har hendt, som gjør at det bare skal en liten ting til for å vippe oss av pinnen. Skjedde det noe på skolen i dag, spør jeg til slutt. Ved siden av meg i bilsetet ser jeg at jenta mi bryter sammen og hulker. Snart forteller hun om en lei episode tidligere på dagen.

Mens hennes sinne forvandles til tristhet, kjenner jeg på en dyp glede. Ikke fordi datteren min er lei seg, selvfølgelig, men fordi hun akkurat nå åpner døra til hjertet sitt. Og det er inn der, jeg som er mammaen hennes, jeg skal få snakke håp, kjærlighet og tro. Vonde og leie ting vil skje henne. Dilemmaer og tvil vil dukke opp. Men jeg håper hun får en erfaring av trygghet og omsorg som gjør at når nye ting dukker opp, så åpner hun igjen den døra for meg. Uansett om det som skjer dreier seg om hennes forhold til seg selv, andre eller Gud.

Mens bilen ruller av sted kjenner jeg på takknemlighet for den ekstra turen vi måtte ta hjemom. Igjen noterer jeg meg hvordan det bak enormt sterke følelser kan ligge noe annet. I dag oppdaget vi hva det var, men i hverdagens travelhet vet jeg at slikt stadig blir oversett av oss foreldre. Jeg ber en stille bønn for jentene mine, og for mannen min og meg. Senere angrer jeg på at jeg ikke tok initiativ til å be for situasjonen der og da, med datteren min. Heldigvis kommer det en ny sjanse når det er kveld og jeg har henne på tomannshånd før natten.

Tine er 34 år gammel og bor i Ålesund. Hun jobber til daglig som psykolog i møte med voksne. Gift og mor til fire jenter i alderen 1 til 8 år.