Vi er opptatt av at barna våre skal få god utdanning. Men hvordan kan vi leve familieliv som disippelgjør barna våre til å leve for noe mye større enn seg selv? Som enten ut fra Jesu oppdrag eller verdier de har med seg, velger andre foran egne behov?

Av Anne Inghild Johnsen Maldal

Det er rett, godt og viktig med utdanning, innsats og så gode resultat som mulig. Det å leve ut sitt potensiale er også et stort pluss, og noe som sikkert de fleste foreldre kan leve seg inn i  å tenke om og for barna sine. Når vi ser deres evner, anlegg og gaver, er det naturlig at vi ønsker det beste for dem i at de bruker disse og lever ut det Gud har lagt ned i dem.

Jeg heier på å hjelpe barna gjennom skolen, la dem ta ansvar, bruke evnene sine og gjøre sitt aller beste. Jeg tror jentene mine vil skrive under på at det ikke var så populært med halvgod jobb med lekser og den slags. Noe av det vi ler mest av nå når de er blitt voksne, er min daværende bønn om å få høre dem til prøver og lignende Jeg var opptatt av at de skulle gjøre sitt beste.

MEN: Som et vitnebyrd fra en mor med voksne barn som i dag befinner seg på svært ulike steder i livet med hensyn til troen: 

Jeg blir aller mest stolt av dem når de velger – helt frivillig – å engasjere seg for noen (det være seg enkeltpersoner eller større sammenhenger) utenfor dem selv. Når de lever for noe større enten de tror på Jesus eller ei. Når de bruker knapp og verdifull tid i tillegg til studier/jobb/familie, på mennesker som sliter så mye at det er vanskelig å finne ord. Når de engasjerer seg i organisasjoner som deler ut gratis klær til dem som ikke befinner seg øverst i inntektsskiktet. Når det en dag står en ny seng på et soverom for en som trenger en trygg havn noen netter innimellom.

Særlig når dette og mye annet de driver med,  ikke springer ut av et friskt overskudd, men de som gjør dette, forholder seg til alvorlig og kronisk, smertefull sykdom. Når studenten fra før av har jobb i tillegg til fulltidsstudiet og engasjerer seg i tillegg. Når tobarnsmoren har livstruende sykdom i heimen og likevel strekker ut hånda til mange enkeltmennesker.

Da betyr utdanning og det å realisere seg selv så lite i forhold. I mine øyne.

Hvordan kan vi leve familieliv som disippelgjør barna våre til å leve for noe mye større enn seg selv? Som enten ut fra Jesu oppdrag eller verdier de har med seg, velger andre foran egne behov? Hvordan kan det se ut?

Jeg tror på å involvere oss som familier, ikke bare enkeltpersoner. Blir vi med på for eksempel Godhetsfestivalen der vi bor, vil alle generasjoner erfare å både bidra og å ta imot. De som bidrar må nemlig også lære å ta imot. Takknemligheten. Alle vinner.

Hva med å tenke litt gjennom om det er noen eller noe vi kan engasjere oss i sammen, som familie. Barna våre observerer utrolig godt, de har meget godt utviklede antenner. De får det med seg, om de ser foreldre som strekker seg mot andre. De skal ikke komme i andre og tredje rekke, men de kan involveres, snakkes med og bli tatt med på laget. Ikke alltid direkte eller fysisk, men gjerne gjennom å be og å ofte i neste omgang også bli velsignet gjennom at familien utvides. Det å invitere andre inn, kan også bety at andre ser barna våre. 

En utvidet familie. For evangeliets skyld. Fordi vi er kalt til å elske vår neste som oss selv.

God høst!

Anne Inghild Johnsen Maldal er miljøarbeider og tilrettelegger på KFskolen i Stavanger. I tillegg underviser hun på Acta Bibelskole  og er frivillig i IMI-kirkens barnearbeid. Hun har tidligere jobbet som pastor i IMI-kirken.