”Trur du Liverpool går videre”. Det er Elia på 10 som lurer når vi sykler hjemover dagen etter at Liverpool har tapt mot Napoli i gruppespillet i Champions League. I Familien Mong snakkes det ofte om guttene fra Merseyside, altfor ofte vil mor innvende. Så fremt ikke noe kommer i veien samler familien seg når Liverpool spiller seriekamper og andre kamper. Terminlista sørger for rytmer som er slitesterke sesong etter sesong. 

Skrevet av Jarle Mong

Men vår lidenskap for fotball og det spesielle laget begrenser seg ikke til lørdag eller søndag ettermiddag. Mellom kampene diskuteres skadesituasjonen, det krangles om hvem som bør spille og hvem som bør benkes og ikke minst hvem som bør kjøpes og hvem som bør selges. Fotball er et gjentagende samtaletema rundt bordet, i bilen og på sengekanten. Noe av det mest naturlige hjemme hos oss er å snakke om fotball. Hvorfor er det slik? Jo det er fordi vi elsker spillet, vi tenker på fotball og drømmer om ligagull, vi lengter etter flere mål og scoringer.

”Det hjertet er fullt av, det taler jo munnen”, skriver evangelisten Matteus. Hjemme hos oss er det noe som er viktigere enn Liverpool og fotball. Vi har rutiner og rytmer, vi takker for maten, ber aftenbønn, leser i Bibelen, går på gudstjeneste og barneforening. Det er godt å ha rytmer som hjelper oss gjennom livets mange sesonger. 

Jeg tror trosformidling og tro i hjemmet er en kilde til dårlig samvittighet for mange av oss. Ukene flyr. Altfor ofte oppdager vi ikke Jesus og vår neste mellom foreldremøter, treninger, lekser, enslige sokker og kjøring til og fra. Vi har mer enn nok med å overleve ettermiddagslogistikken. Trosformidling og disippelgjøring kan fort bli et pliktløp preget at uendelige skippertak. Hvert krafttak kan gjøre oss mer og mer kraftløse. 

Det finnes sikkert et utall av rutiner, rytmer, strategier og gode ideer om trosformidling i hjemmet. Mye av dette er gode innspill og er absolutt viktig å lytte til. Jeg tror allikevel at dette er sekundært. Det primære er hjertet vårt. Det hjertet vårt er fullt av vil prege vår familiehverdag. Vår hjerteholdning er det springende punkt. 

Det er bare Jesus som kan skape en spirende tro i små barnehjerter. Dette er selve nøkkelen. All trosformidling utgår fra en relasjon med Jesus, det er her kraftsenteret ligger. Som alle gode ting i livet er det knyttet motstand til dette. Ingen sklir inn i et godt kosthold eller et rikt bønneliv, sofaen og Netflix derimot. De gode ting i livet må dyrkes og kultiveres. Det er mitt forhold til Jesus som er det avgjørende. Det er bare i hans kraft, fylt av den Hellige Ånd vi kan bli gode hyrder for barna våre. Derfor tror jeg at to tomme hender er et godt utgangspunkt for trosformidling i hjemmet. For meg innebærer dette ofte at jeg må legge bort det hendene mine er fulle av. 

Som far er jeg bare et redskap i Mesterens hender. Det er Jesus som gir meg nåde til å peke på ham. I et travelt familieliv er det viktigste at vi gir Jesus rikelig plass. Jesus må inviteres inn alle våre rom og rundt alle våre bord hver eneste dag. Jesus er der sammen med oss på foreldremøte, han er der i baksetet sammen med barna og nabobarna. Han er der i garderoben etter at gutter 12 har tapt atter en gang, han er til og med der idet vi sukker og tenker på alt det vi skulle ha gjort og sagt. 

Noe av det fineste som finnes er nå vi kommer i hu at Jesus er der sammen med oss rundt kjøkkenbordet og at han Mesteren inviteres inn det nydelige eller det kjipe som skjedde i storefri. Tro på hjemmebane kan være naturlig og organisk, det kan skje spontant i øyeblikket. Samtaler om Jesus og tro bør egentlig være helt naturlig for oss særlig når vi er samlet som familie. Det er jo i ham vi lever, beveger oss er til sier Paulus. Han er jo veien, sannheten og selve livet. Hele familien hviler bokstavelig talt på ham. 

Det er ikke slik at Jesus har det like travelt som oss, han vil ikke begrenses til ”Å du som metter” eller ”Nu lukker jeg mitt øye”. Jesus vil være Herre i livene våre. Han vil ha en selvfølgelig og integrert plass i vår hverdag. Men Jesus trenger seg ikke på, han avbryter ikke og forsøker ikke å overdøve. Han er mild, tålmodig og hvisker nok oftest med innestemme. Det vi kan gjøre er å slippe ham inn i vårt hektiske kaos.

Det høres kanskje helt merkelig ut i disse selvhjelps og målstyringstider men jeg tror det første skrittet for vi som kristne foreldre er å gi opp. Den beste trosformidling skjer i tillit og lydighet til han som er selve troen. Når Jesus får gjøre sitt verk i oss vil vi oppdage alle mulighetene som ligger det hver dag og vi vil erfare at Jesus er et like naturlig samtaletema som Sadio Mane og Jürgen Klopp.

Jarle Mong er 38 år, gift med Olene og firebarnsfar. Han er lærer på idrettslinja på Bryne og bor på Tu i Time.