Det var helg. Og fri. Lørdagsmorgener hadde alltid vært litt magiske. Og da jeg vokste opp, hadde de en egen lukt. Av grønnsåpe. Og kaffe. Men denne morgenen luktet ingen av delene. Og den hadde absolutt ingen magi. Jeg var alene hjemme med tre unger og huset var så langt fra helgerent som det gikk an å komme. Nei, da jeg la meg kvelden før, hadde de skitne klærne på vaskerommet sett ut som en fjellkjede. Jeg trodde jo egentlig på mirakler, men tvilte sterkt på at det hadde skjedd noe mirakel på vaskerommet i løpet av natta. Og i det fjerne hørte jeg ungene krangle.
Av Jorunn Singstad Djupvik
Når vi er i startgropa for å etablere familie, har de fleste en drøm om hvordan familielivet skal se ut. Vi ser for oss lek, latter og gode samtaler. Og drømmer om koselige familiemåltider med bibellesning og bønn rundt kjøkkenbordet. Men ofte er vel drømmen langt mer idyllisk enn virkeligheten. Skitne klær og sure sokker inngår sjelden i drømmen. Ikke urolige unger som ikke hører etter, heller. Eller krangling og kjefting.
Vi er alle et resultat av egen oppvekst. For de fleste av oss, sitter barndommen og ungdommens idealer i ryggraden. Samtidig har vi satt oss egne mål og tilpasset oss dagens samfunnskrav. Og med det øker presset. Vi vil gjerne ha grønnsåpe- og kaffelukt på lørdagsmorgenen, men tenker kanskje ikke over at datidens mødre jobbet mindre, og hadde tid til å vaske hus på fredager. Vi kan ikke legge lista der våre foreldre la den. Men det er allikevel vanskelig å la være. Det skaper tidsklemme og en konstant følelse av at vi egentlig burde ha gjort noe annet. For det er alltid noe annet som er ugjort. Noe viktig. Som skaper stress og dårlig samvittighet.
Midt i dette skal vi finne ro til å leve Jesus-livet og dele tro med barna våre. For tallenes tale er klar. Det er vi foreldre som former barnas tro aller mest. Vi har to- til tre ganger så stor påvirkning på barnas tro enn det kirka og kristent arbeid har. Og det skaper også stress. Ja, til tider gir den tanken meg fullstendig panikk. Ansvaret føles nesten uoverkommelig stort. Særlig på dager som nettopp denne lørdagen. For den fortsatte om mulig enda mer nitrist enn den hadde begynt. Ute plaskregnet det og ungene fant stadig nye måter å krangle på. Humøret mitt sank etter hvert til et lavmål. Jeg dumpet ned på en kjøkkenstol og sukket til Gud.
Plutselig viste Gud meg et bilde: Jeg så ei strand full av grå steiner, og Gud spurte:
–«Er det slik du føler det?» – Jo da, en masse gråstein var et godt bilde på situasjonen. Jeg så ei hånd stryke over bildet. Guds hånd. Og plutselig oppdaget jeg at det var vakre perler mellom steinene. Jeg hadde bare ikke sett dem. Og der og da fikk jeg løfte blikket. Gud var der. Midt i gråværet og alle arbeidsoppgavene. Og han hadde vært der hele tida. Hver eneste dag. I hvert eneste lille øyeblikk og møtepunkt. I hver bordbønn og kveldsbønn. Og i alle tårene og hjertesukkene. Og han har større omsorg for mine barn enn det jeg har selv. Min hjemmebane er hans prosjekt. Jeg må bare løfte blikket og slippe ham til.
Vi har lett for å tenke smått både om oss selv og om livet med Gud. Vi strever i egen kraft og det er lett å tenke på det hele som grått og betydningsløst. Men hver eneste en av oss er velsignet med gaver fra Gud – han har strødd perler inn i hverdagene våre. Som foreldre betyr vi mye mer for barna våre enn vi tror. Gud vil hjelpe oss å oppdage perlene i livet, og se mulighetene som ligger der, midt i hverdagskaoset. Og han bruker oss, mye mer enn vi aner.
